din.PIANIST.no Hjem

 

misforstått pianoundervisning

 

Vår kjære «frihet»

 

«Nei, vi kan jo ikke tvinge elevene til å lære noter.» (kulturskoleansatte)

«Vi ønsker frie barn.» (kulturskolerektorer)

«Her har våre lærere stor grad av frihet til å velge «den riktige veien til målet» sammen med sine elever.» (Oslo Kulturskole) (Hva dette målet er, sies det ingen ting om)

 

For å illustrere hvordan det er å være pianoelev på dagens norske kulturskole bruker jeg å fortelle følgende oppdiktede historie:

            En dag får pianolæreren en helt ny elev som aldri verken har sett noter eller sittet foran et klaviatur. Læreren sier til denne eleven; Værsågod, her har du et flygel! Sett deg ned og spill et eller annet!. Eleven: Ja, men jeg har jo aldri spilt på et piano før! Jeg kan ikke noter! Jeg kan ingen ting om akkorder! Jeg aner ikke hvor jeg skal plassere fingrene! Læreren: Jammen det er jo bare å spille trykk på hva som helst du har full frihet til å gjøre hva du vil!.

 

Poenget er: Selvsagt har eleven full frihet til å gjøre hva han vil, men samtidig har han overhodet ikke peiling på det han blir bedt om å gjøre. Det hjelper ikke med allverdens frihet bak et klaviatur uten kunnskap om noter, kjennskap til harmonier og trening i å finne frem.

            Frihet har sammenheng med å kunne noe, å beherske noe. Hvis man ikke kan eller behersker det man skal gjøre, vil man heller ikke kunne nyte den friheten vedkommende ferdighet gir en; frihet til å uttrykke seg på det området ferdigheten gir en innpass. Saken er ganske enkelt at: Man får ikke gjort noe uten de nødvendige redskaper. Frihet uten redskaper er ikke frihet men ufrihet.

 

Litt om meg selv

 

Selv om bildet med den nye pianoeleven beskrev en litt ekstrem situasjon er ikke desto mindre undervisning av pianoelever idag i ferd med å nærme seg dette. Som pianovikar på diverse musikkskoler de siste 20 årene har jeg fått et godt innblikk i hva denne misforståtte friheten fører til. Selv begynte jeg å lære å spille piano i 1968. Jeg var fem år gammel. Den gang lærte man noter fra første stund. Det vil si, for mitt vedkommende ble det noter og bokstaver (notene har som kjent bokstavnavn fra A til G...). Denne kunnskapen ble drillet inn etter klassiske læringsmetoder hos en pianotante av den gamle, gode og grundige sorten. Dette ga raskt resultater. Fra ca. 10-års alder begynte jeg å opptre offentlig. Jeg kunne f.eks. fremføre Kjempeviseslåtten av Sæverud som 11-åring og Revolusjonsetyden av Chopin som 13-åring. Jeg debuterte som pianist 16 år gammel i universitetets aula. Pga. den solide undervisningen er det mulig for meg å spille ting rett av bladet (opp til en viss vanskelighetsgrad). Nok om meg selv.

 

Jeg skulle egentlig fortelle om pianoundervisning i Norge i dag. Dette er en tilstandsrapport. Jeg har vikariert på et utall kulturskoler over hele østlandsområdet og på den måten kommet i kontakt med et betydelig antall elever. Dette danner grunnlaget for min analyse av dagens kulturskoleundervisning. Saken er at pianoelevene lider på norske kulturskoler.

 

noen observasjoner

 

Observasjon: Barna lærer ikke å lese noter. Vel; kanskje de vet hva en C er og hvor man finner den, kanskje de til og med vet hva en G er og en F er. Men, poenget er; de skjønner simpelthen ikke noter! Det hjelper ikke å kjenne til en eller to eller tre noter like lite som det nytter å kjenne til en eller to eller tre bokstaver i et hvilket som helst språk. Moderne musikkskoler lærer ikke ungene å lese noter!  På skolen lærer man fortsatt (forhåpentligvis de fleste) å lese bokstaver. Men det rare er: Musikkskoleungene får likevel lekser ... PÅ NOTER!!! Ja, de får noter med seg hjem som de skal øve på!!! Jeg bruker å spørre ungene:

 

«Hvordan lærer du notene dine når du ikke kan lese noter?»

 

«Vet ikke...»

 

«Spiller du vilt? (altså uten noter) Har du lært om akkorder og hvordan finne frem til melodier ut i fra akkordene?»

 

«Nei...»

 

Nå er det jo noe som heter å spille uten noter. Jeg har lært meg endel om denne kunsten i voksen alder i forbindelse med at jeg begynte å spille jazz og at jeg komponerer. Hadde de ungene som ikke lærer noter, blitt undervist i å finne frem på klaviaturet uten noter så hadde det jo vært helt topp! Men det er rent unntaksvis at jeg støter på barn som har lært noe vesentlig på dette område (og jeg har vikariert på ganske mange musikkskoler).

Min pianostemmer klager over den totale mangel på både skikkelig note-undervisning og spille vilt-undervisning på musikkskolen han gikk på da han var liten. Det var helt bortkastet med alle de årene, det var jo ikke noe ordentlig opplegg! Når han er ferdig med å stemme flyglet mitt spiller han alltid de herligste jazz-sekvenser som han har lært seg selv i voksen alder (uten å kunne noter). Du burde opptre med det der et eller annet sted» sier jeg. Neeei, jeg er bare pianostemmer jeg da vet du.

 

Tilbake til de stakkars pianoelevene:

 

…«Nei vel, så du spiller ikke vilt. Men hvordan lærer du stykket ditt da?»

 

«‘Ække sikker…»

 

«Nei vel; men nå spiller vi leksa di du; OK?»

 

Jeg lar dem selvsagt få lov å spille stykkene sine. Noen ganger går det faktisk bra, noen ganger går det bra en stund og noen ganger går det ikke bra i det hele tatt. Jeg synes inderlig synd på disse stakkarne. Men i den grad de greier å lære seg noe; hvordan gjør de det?! Jeg har studert fenomenet lenge nok til at en avsløring synes å være på sin plass: Moderne pianoelever er mestere i gjetning. Ja, de har utviklet en beundringsverdig evne til finne ut hvilke tangenter som skal trykkes på når. Dette oppnås ved passiv aktivitet. Man gjør i utgangspunktet ingenting aktivt selv, men venter på hva læreren skal finne på; ved å se på læreren, på fingrene hans eller ved å sette opp en hjelpeløs mine, event. få læreren til å plassere fingrene på rett sted og sist men ikke minst; man niteller opp fra enstrøken C. Eleven famler seg på dette vis gjennom notebildet til det stopper opp. Da kan han være 100% sikker på at læreren er der for øyeblikkelig å assistere. På denne måten greier man på sett og vis å komme i mål men uten å lært noe vesentlig verken om noter eller akkorder!

 

fagplan for «frihet»

 

Jeg søkte for moro skyld på Fagplan piano på nettet for å sjekke hva man på papiret er ment å skulle jobbe etter. Et av punktene heter eksempel på emner eleven kommer i befatning med. Under dette punktet er listet en rekke underpunkter. På femte og nest siste plass står det: Teori og notekunnskap. Du verden! De har faktisk fått med at ungene skal lære noe om noter! Er det en teoretisk kunnskap man sikter til? Under punktet generell målsetting står det at eleven skal «utvikle grunnleggende ferdigheter». Menes det da ferdigheter i å gjette? Det står også noe om å oppleve mestringsglede. Jeg ser sjelden noen barn som er spesielt glade når de stavrer seg gjennom leksa si. Ingen mestring - ingen glede.

Det står faktisk noe om å føle gruppetilhørighet. Jeg trodde poenget var å lære å spille et instrument. Så kommer det et punkt hvor det står: For de yngste (6-8 år) bygger begynnerundervisningen på en sangbasert metodikk uten noter. OK. Dette forklarer i allefall hvorfor de yngste ikke kan lese noter. Det forklarer i midlertid ikke hvorfor 14-åringer som har holdt på i 6 til 8 år ikke kan lese noter. Like under kan man lese følgende: For eldre elever tilpasses metodikk og arbeidsmåter elevenes nivå og individuelle behov. Ok, det forklarer en del. Tilpasses elevens nivå”: Når eleven de første årene ikke har lært å lese noter og derfor befinner seg på et lavt nivå, tilpasser man tydeligvis undervisningen til det lave nivået ved ikke å påtvinge eleven notekunnskaper. Tilpasses individuelle behov: Så hvis eleven ikke gidder å ha behov for å lære noe, så trenger han jo heller ikke lære noe...

 

nødhjelp

 

Å vikariere på kulturskoler handler om å yte nødhjelp. Som vikar på kort varsel underviser jeg som regel én dag på et sted, og kan ikke gjøre så mye mer enn å være den pianolæreren som sympatiserer og forstår og gjerne legger til side de altfor uforståelige notene og heller kjører en enkel blues til å bli glad av. Får jeg litt mere tid med elevene, trekker jeg frem mine noteregler om f.eks. E er en eremittkreps på havets bunn, G er grevlingen nedi jorda, B er bjørnen på bakken, D er dovendyret oppi treet og F er fuglen i lufta. Jeg viser dem hvor dyrene bor, både på tangentene (annenhver hvite tangent oppover fra 1-strøken E til 2-strøken F) og på de 5 linjene på diskantsystemet. Det er et gigantisk lite sprang i erkjennelse for et stakkars lite piano-menneske.  Det tar heller ikke så lang tid å lære og oppleves som spennende og interessant. Pianospilling ble med ett litt gøy, faktisk!

             

kulturskole-pianoeleven kontra danselekbarnet

 

Noe som er langt mere gøy er Danselek. Barn i alderen 6-9 år får tilbud om å danse i SFO-tiden. Dette er et konsept jeg og ungene mine utviklet. Mulig at andre også gjør noe av det samme, men ikke på vår måte og i samme utstrekning vi har holdt på.

Den mest synlige forskjellen på en liten kulturskole-pianoelev og et danselekbarn er: kulturskolebarnet er som regel alvorlig og fåmælt, kommer ofte motvillig til timen og sitter stiv foran klaviaturet så du må få han til å slappe av og ikke heise skuldrene.

Danselekbarnet er et smilende og lykkelig vesen, som stormer inn (med mindre du har bedt dem gå rolig å sette seg i en ring) og fryder seg over å få bevege seg til musikk. Kulturskole-pianoeleven er et veslevoksent lite menneske som sitter pent og stille og venter på hva læreren skal si. Danselekbarnet er barnslige, hoppende, av og til uoppdragne, små personer du må holde i tømme, og som har det kjempegøy sammen med hverandre. Kulturskole-pianoeleven må helst øve litt hver dag, for da vil du bli flink. Danselekbarnet får kle seg ut og opptre i et stort (og litt mørkt og nifst) teater; men det er egentlig ikke noe farlig, fordi alle skal jo danse sammen med læreren foran. Kulturskole-pianoeleven må spille helt alene på elevaften. Noen ganger til og med utenat. Selv om han spiller feil, gjør det egentlig ikke så mye (sier læreren); det er bare ganske dumt (men det skjønner ikke læreren). Danselekbarnet får danse danser som egentlig er beregnet på mye større mennesker (noe forenklet, selvsagt). Det er skikkelig kult. Kulturskole-pianoeleven blir servert små, teite snutter som er beregnet på små (teite?) pianoelever. Små klassiske perler for svin eller klassiske perler for små svin, som det gjerne blir kalt lett kyniske pianolærere imellom (eller er det noe jeg har funnet på selv?) Danselekbarnet springer forventningsfullt rundt og spør; hvor lenge er det til forestillingen? Kulturskole-pianoeleven håper mor midt i alt stresset og maset sitt skal glemme at det er elevaften neste onsdag. Danselekbarnet lærer en hel masse om det han holder på med; dans - uten å bekymre seg om å måtte tenke på at det er det han gjør. Kulturskole-pianoeleven skjelver på henda når ha ikke vet hvor på piano han skal plassere dem.

 

fra pianoslaveri til pianolek

 

Men trenger det å være sånn? Absolutt ikke! Pianoundervisning er ikke ment å skulle være noe slaveri. Du lærer best når du «leker».

            Pianoeleven kan nemlig være et «pianolekbarn». Etter å ha undervist (bokstavelig talt) tusenvis av danselekbarn har jeg overført dette konseptet til mine private pianoelever. Og det fungerer perfekt. Du kan nemlig ha smilende, lykkelige små vesener som stormer inn for å spille. Et pianolekbarn kan ha det kjempegøy sammen med andre barn. Man trenger ikke spille helt alene på elevaften og være redd for å gjøre feil. Man slipper å få servert små, teite snutter, og sist men ikke minst; man kan lære ting på ordentlig, oppleve gleden ved å virkelig mestre det man holder på med. Det blir rett og slett kult å spille piano!

            Men det må være frivillig

 

Vi vil så gjerne at barnet vårt skal lære å spille et instrument

 

Det er selvsagt bra å kunne spille piano for de som har lyst til det. Problemet er bare at det er ikke mange av de som spiller som egentlig har så veldig lyst.

Men de voksne ser ikke ut til å ha skjønt det. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt: «Du pianolærer; vi vil så gjerne at barnet vårt skal lære å spille et instrument…» Akkurat som om det er noe de voksne kan bestemme og liksom få hjelp av en pianolærer til å lure barnet med på. Dette er etter min oppfatning like på tryne som f.eks. tvangsekteskap og burde forbys ved norsk lov! Du må nemlig elske det for å gjøre det!

Da jeg var 5 år var det foreldrene mine som ble tvunget … til å skaffe meg både piano og pianolærer fordi jeg var så lidenskapelig opptatt av å spille på pianoet til mine besteforeldre! Og Hvor kom min lidenskapelig interesse fra? Jo fra mine lidenskapelig musikkelskende foreldre! Mine foreldre maste aldri om at: «Du burde begynne å spille piano gutten min». De var så velsignet fri fra all politisk korrekt barneoppdragelse og fullt opptatt med sine egne interesser. Det siste smittet over på meg. Og det jeg interesserte meg for ble tatt til etterretning og de beste læremestre skaffet til veie. Lærere som faktisk LÆRTE meg å spille piano … pianoundervisning på gamlemåten!

 

Få av dagens voksne ser ut til å skjønne: Skal barnet først lære seg et instrument (altså; hvis barnet selv virkelig ønsker/maser/trygler om å få begynne å spille et instrument), må det selvsagt gjøres på gamlemåten. Det er dyreplageri å prøve å få ungene til å lære seg et håndverk uten å gi dem de verktøyene som skal til for faktisk å kunne mestre det.

 

Ønsker vi glade og FRIE barn??

 

I det hele tatt: Ønsker vi glade og FRIE barn, som selv bestemmer hva de vil og som får hjelp til å lære seg å mestre det? Eller foretrekker vi forknytte og ufrie barn som lærer at ferdigheter er kjedelig, noe man gjør for å tilfredsstille de voksne … voksne som ikke engang gidder å gi dem skikkelige verktøy?!!

              Frihet har sammenheng med å kunne noe, å beherske noe. Hvis man ikke kan eller behersker det man skal gjøre (f.eks. at man ikke skjønner noter når man skal spille noter, eller ikke skjønner hvordan man skal finne frem på klaveret uten noter) vil man heller ikke kunne nyte den friheten vedkommende ferdighet gir en; frihet til å ta i bruk, utforske og skape noe på det området ferdigheten gir en innpass.

 

Den type frihet som omfavnes innenfor dagens kulturskole er en negativ frihet … en frihet fra. Frihet fra å gidde å lære seg noe på ordentlig. Frihet fra å ta musikkdisiplinen på alvor. Ordet disiplin er beslektet med ordene disippel og disiplinere. Danselekbarnet trenger disiplin for å lære å bevege seg til musikk. Pianoelevens disiplin går ut på lage musikk ved å koble notebildet til tangentene eller tangentene til forståelse for harmonier. Det handler om arbeidsmoral - om å flittig og tålmodig arbeide med å forstå og sette seg inn i et område av virkeligheten. Ja det handler om å tilegne seg noe og gjøre det til sitt eget.